utrolig

“The problem with having an open mind, of course, is that people will insist on coming along and putting things in it.”

― Terry Pratchett

i ordets rette forstand har jeg et veldig åpent sinn. jeg er veldig skeptisk og kritisk og vitenskapelig av meg, så jeg mener ikke at jeg er åpen for spiritualitet og romvesener og slikt. det jeg mener er:

hjernen min er et åpent, goldt og bart landskap, fritt for ujevnheter, stener og trær å gjemme seg under. det vokser ikke noe der. det er ikke fruktbart. det er kanskje fordi grunnen er brent, det er bare aske igjen. mye har falt. asteroider, raketter og atombomber. sprengt vekk alt av liv. det er et under at min vesle planet av en hjerne i det hele tatt fortsatt eksisterer, at den ikke har blitt sprengt i fillebiter, eller i det minste skjøvet ut av banen sin, kræsjet inn i en supernova eller noe. dundret hvileløst og målløst gjennom universet for all eternity.

derfor er det veldig lett for omtrent hvem som helst å kaste fra seg omtrent hva som helst i dette landskapet, og det vil stupe rett ned på min hjerne og mest sannsynlig aldri forsvinne. mental forsøpling. det finnes nemlig ingen forsvarsmekanisme i hjernen, ingen usynlige skjold, ingen fotsoldater som febrilsk fekter med sine sverd for å i det minste holde fremmedlegemene på en armlengdes avstand. ingen frivillige søppelplukkere. aller helst vil de havne i en trang avgrunn og sitte fast der. råtne.

alt fra et enkelt ord til idéer og tanker, små snutter av øyeblikk jeg ikke har vært tilstede i engang, men som fortelles til meg, visualiserers av meg -- og blir der. til de straks råtner og dør.

i dette landskapet hersker derfor spøkelser og levende døde. de livaktigste bilder og lyder fra hendelser, som oftest de jeg ønsker jeg ikke hadde opplevd eller hørt om. noen har funnet sted, andre ikke. (enda.) bilder av noe jeg har blitt fortalt, kanskje til og med bare i forbifarten -- scener som blir spilt om og om igjen av sjelløse skall, marionetter som styrer seg selv. de representerer som oftest noen jeg kjenner -- eller har kjent en gang i tiden. eller kanskje noen jeg enda ikke kjenner. ansiktsløse dukker som ofte spiller rollen "sjarmerende pike som stjeler prinsen". dukker med kjente fjes som sier de samme frasene om og om igjen. eller dukker som utspiller en scene jeg vet har funnet sted, men som jeg ikke vil forestille meg for alt i verden.

akkurat nå er en av bildene som trenger seg på et resultat av en bit informasjon hjernen min ble påprakket i påsken. min mor fant det for godt å meget tydelig hinte til, og deretter like greit avsløre, at min far har vært utro i de siste syv årene. mens han har vært i utlandet. på reiser. mens hun har vært hjemme. jeg bodde hjemme i et par av disse årene.

min far har alltid vært en opptatt mann. forretningsreiser i hytt og gevær ganske ofte, ukesvis av gangen. han var ikke så veldig tilgjengelig da han var hjemme, heller. sene kvelder, spiste sjelden middag med oss andre. så på tv, svarte sjelden på tiltale. jeg husker ærlig talt ikke stort mer. husker mammas konstante nedrakking av ham, som jeg forstår så mye bedre nå fordi jeg merker de samme tendensene, og her er det jeg har kommet frem til:

når man er så innmari glad i noen, så glad at det gjør vondt, blir man kanskje desperat etter å redusere smerten. en måte å gjøre dette på er å prøve å overbevise seg selv om at personen man er sammen med, objektet for ens sinnssyke kjærlighet, kanskje ikke er så stas likevel. kanskje han faktisk er litt teit. er han ikke ganske irriterende, egentlig? jo. vi sier dét. da kan man endelig puste ut litt, for det er ikke så farlig om han forlater en likevel. er ikke så farlig om han avviser deg, for hvem er vel interessert i oppmerksomhet fra en tulling som ham?

en av holdepunktene for at jeg var tilgivende ovenfor min far var at han i det minste var snill. han ville i det minste aldri gjøre noen fortred. ville aldri løyet for mamma, ville aldri vært utro. ikke pappa. derfor holdt jeg med ham da mamma konstant maste på ham og sukket og stønnet og bar seg over ham. syntes synd på ham når han kom sliten hjem fra utenlandsreiser. fordi pappaen min var jo så snill.

men nå er alt annerledes. jeg trodde jeg kjente visse mennesketyper og hva de var i stand til. trodde jeg ville oppdaget det og innsett det hvis pappa var utro. innbiller meg at jeg vil gjøre det samme om han jeg elsker er likedan. men jeg tok feil. og jeg tar kanskje også feil fremdeles. jeg syns mamma tar feil når hun gir ham sjanser og han mener han har innsett hva for en drittsekk han har vært, at han ikke har klart å sette pris på de små og nære ting -- inkludert sine barn -- og jeg vet at hun gjør det mest fordi hun ikke orker å skille seg, ikke tror at hun vil klare å finne noen andre som elsker henne. spesielt ikke etter den enorme selvtillitsknekken hun har fått nå.

jeg klarer ikke la være tenke på det. se det for meg. trekke linjer og paralleller til mitt eget liv, mine egne relasjoner.

alt er annerledes.

fordi min snille pappa har vært utro mot mamma i de siste syv år.

undre. be.

av og til blir alt for mye. du blir for mye. det er ikke noe negativt; tvert imot. du er bare så bra at det begynner å gjøre vondt inni meg.

når du spiller gitar. når jeg ser på bildene du tatt. bilder av tingene du har skapt med de deilige hendene dine. bilder av tilfeldige saker som avslører hvor vakker hjernen din er som legger merke til det og vil ta vare på det. når du setter på musikk du elsker og slipper deg løs til den.

da gjør det først godt inni meg, men så vokser følelsen og tar for mye plass. hjertet dunker så hardt at det smeller i blodårekorridorene. smilet sprekker opp kinnene mine, blir til en kniv som deler dem opp. gledeshvinene blir for skingrende og skjærer seg gjennom trommehinnene våre.

leken går for langt. "gi dere før noen blir skadet," sier de voksne. men jeg gir meg ikke. kjører i 300 km/t. har ingen bremser. eller har dem kanskje, men finner dem ikke. vil ikke finne dem.

og det er da det begynner å brenne i meg av forakt. når alt eskalerer. først forstår jeg det ikke, hvorfor jeg tenker så mange stygge ting om deg der du står og bare er vakker. så innser jeg at det er fordi jeg forakter meg selv for å ha falt så dypt for deg. at jeg forsøker å beskytte meg selv ved å devaluere deg. forsvarsmekanisme. overlevelse. forakten kommer fordi jeg tenker at du er for bra for meg, at jeg ikke fortjener deg, og blir nesten sint på deg fordi du ikke innser dette. syns synd på deg som utsetter deg selv for meg.

forakten svir fordi jeg tenker at jeg hater hvor hjelpesløs jeg tilsynelatende er sammen med deg, hvor svak jeg er for deg, hvor lite jeg klarer å styre meg i nærheten av deg.

og den brenner fordi jeg innser hvor lite hjelpesløs og svak du er for meg. av erfaring vet jeg at det er farlig. uungåelig smerte. er det verdt det? er det?

det er så uutholdelig vondt å være den som beundrer deg så veldig latterlig masse, og kjenne på vissheten om hvor lite du beundrer meg og mine talenter og ferdigheter på det vi har til felles, men som vi fremdeles er så forskjellige i. vissheten om hvor lite du trenger min bekreftelse. at det er viktigere for deg at fremmede på nett beundrer deg enn at jeg beundrer deg.

det paradoksale og ironiske er at jeg ikke kan eller vil gjøre noe med det. jeg er alt for svak for deg. jeg vil så gjerne være med deg. mer enn du vil være med meg. trenger deg ganske mye mer enn du trenger meg. tror jeg.

vet jeg innerst inne.

sugemerke

"så du mener at du generelt ikke har vært forelska i noen de siste årene, egentlig? at det ikke bare gjelder meg, liksom? men alle?"
"nja ... jeg har bitt meg merke i noen." du svarer megetsigende. med trykk på alle ordene. kanskje mest de fem siste. jeg skjelver innvendig og later som ingenting og prater om noe annet.

måneder senere:
lurer på hvem de er. om du fortsatt tenker på dem. om jeg vet hvem de er. hva du mente. hva det betød. om det ér en av disse bloggerjentene. eller bare noen tilfeldige du har sett på universitetet eller på gata. eller noen du faktisk har snakket med. men du har jo snakket med så få. hvertfall i virkeligheten. ingen jenter på besøk på rommet ditt da vi var romkamerater før. ingen snakk om noen jenter. selv om jeg la ut om alle guttene jeg trodde jeg var forelska i, guttene jeg både bevisst og ubevisst målte opp mot deg.

jeg husker da en av dem var negativ til at vi bodde sammen, at vi var så gode venner. han var sjalu. særlig en kveld da han ville være sammen med meg, og jeg sa jeg ville være med deg. eller at jeg hadde lagt planer med deg, og at det bare skulle være oss to den kvelden. du och jag. ikke få meg til å velge, sa jeg til ham. jeg tror jeg til og med sa til ham at grunnen til at han ikke måtte få meg til å velge var fordi jeg ville valgt deg. jeg angret meg straks etterpå da jeg skjønte at han ble såret. forklarte ham at jeg ikke mente det sånn. innerst inne visste jeg at jeg mente det sånn. jeg visste det veldig godt. at jeg alltid ville valgt deg. selv når du ikke ville valgt, og faktisk ikke valgte,
aktivt lot være å velge,
meg.

så ettersom hjernen min er slik skrudd sammen som den nå engang er, går jeg til verks for å finne ut hvem de er. bretter opp ermene. spisser ører og blyanter. tunger og hjerter. i go to great lengths. i take great pride in my work. ikke at jeg noensinne kommer til å finne det ut. det blir jo bare spekulasjoner så sant jeg ikke utøver inkriminerende handlinger og foretar innbrudd i ditt privatliv og personlige internettpost, noe jeg foreløpig har selvkontroll nok til å klare å avstå fra. foreløpig. så det blir bare spekulasjoner. enda en jente som fremstår som så uutgrunnelig mye mer interessant og vakker og kul enn meg. enda en jente jeg kan frykte og følge med på i hemmelighet. grave i fortiden til. lete etter spor. deg og henne. hvorfor? kanskje mener jeg at du har valgt feil, at jeg helt oppriktig mener at du virkelig burde legge an på henne eller henne eller kanskje henne. rent objektivt er de jo åpenbart mye bedre enn meg, og ville passet bedre sammen med deg, og ville ikke skreket av angst i puta, ikke ville bli helt stille og vri seg i stolen og bli apatisk og bare ville dø fordi hjernen min tegner ekle bilder og perler remse etter remse med ustoppelige tankerekker når du prater om jentene på jobben. du vet ikke hva som er godt for deg. du kjenner jo ikke deg selv. du vet ikke hva du trenger. jeg kjenner deg. jeg vet hva du trenger. og jeg er redd det absolutt ikke er meg.

jeg vil ikke spørre deg. jeg vil jo egentlig ikke vite. jeg vil ikke konfrontere deg med det, fordi jeg vet at det er latterlig, og at svaret ikke vil gavne noen som helst. det er jo ikke noe poeng. for hva så om du bet deg merke i person x eller y? hva så? det er lenge siden. men: alt skjer nå. nå. fortid og fremtid og nåtid er bundet sammen. vår tidsoppfatning kan gå hjem og vugge. kanskje er det derfor det fortsatt plager meg, fordi det for meg er som om det skjer akkurat nå. som om du sitter og sier dette til meg nå. og som om du fortsatt sitter der med hendene i fanget og lar være å velge meg. akkurat nå. nå også.
nå igjen.

kanskje det betyr noe for meg å vite dette nettopp fordi du ikke bet deg merke i meg. nei vel, du var ikke forelska i meg, men du var ikke forelska i noen. var liksom ikke klar for det. hadde kanskje ikke modnet nok enda. hadde det ikke helt bra med deg selv. men du tenkte kanskje litt ekstra på noen. sperret øynene opp og tenkte ditt. og det gjør kanskje vondt å tenke på at du ikke tenkte litt ekstra på meg på den måten. kanskje fordi jeg nettopp var rett foran nesen din. at du, som du har sagt, følte du ikke fortjente min godhet. kanskje fordi jeg var meg. en åpen bok du kunne utenat. like a worn out recording of a favorite song.

kanskje jeg vil lære. hva du liker. være mer som dem. en du biter deg merke i. men det er jo for sent. tre års vennskap. du bet deg ikke merke i meg. ikke på den måten. ikke før du dro langt vekk. nærast er du når du er borte.

men mørket i meg vil pine meg ved forsøke å finne ut av. det mørket som hvisler at du kommer til å finne noen andre. det som sier at det er best å være forberedt.
kanskje jeg leter etter faresignaler. hva jeg burde være obs på. damage control.
kanskje så jeg skal forbinde deg med smerte. så jeg klarer å forlate deg før du får sjansen til å såre meg. det er lettere å håndtere når jeg selv har kontrollen. når jeg selv bestemmer når jeg skal ha det vondt. når jeg påfører meg smerten selv. selv om jeg egentlig ikke vil.

men samtidig vil jeg kanskje. jeg vil ha oversikt. kontroll. ikke dingle i den tynne, røde tråden vi har spunnet gjennom tre år. hjelpesløs. under meg er det ingen sikkerhetsnett. bare enda mere mørke. men på bunnen vil jeg i det minste kjenne bakken under føttene. vite hva jeg har å gjøre med. ensomheten. den kan jeg takle. den kjenner jeg. bestevenner. har vært bestevenner i mye, mye lenger enn tre år. den har alltid vært der for meg. bitt seg fast i meg. uansett hvilken form jeg hadde, hva jeg sa, da jeg nesten ikke sa noenting, da jeg sa alt for masse. ensomheten och jag. langdryg, seig smerte. jeg kan takle den. men ikke ikke den plutselige og akutte smerten du kan påføre meg, eller rettere sagt, jeg tillater meg selv å bli påført. du har makt.

ensomheten skaper ingen forventning, og dermed ingen muligheter for skuffelse og avvsining. dersom jeg er er alene og ikke engang har muligheten til å ville være nær noen, vil jeg dermed slippe avvisningens smerte når du ikke vil være nær. ensomheten er forutsigbar på denne måten. fraværet gjør seg så mye mer bemerket når man vet man kunne vært nær, men ikke er. når du står der og jeg vet jeg kunne beveget meg nærmere, beveger meg nærmere, og du tar ett skritt vekk. å risikere hjertet. å bli såret. de sier at det er verdt det. jeg sier at det er verdt det. men av og til blir jeg usikker. det må jeg innrømme. når smerten er som verst blir jeg usikker. frykten tar nesten overhånd.

hater at jeg er hjelpesløs. hater at du tilsynelatende ikke er det. at jeg, som vanlig og som før, trenger deg mer enn du trenger meg.

så derfor kjemper jeg mot meg selv. mot gleden. mot oss. vil ødelegge. det er kanskje lettere å ha det vondt alene, for da slipper jeg ingen andre til. da er det bare jeg og ensomheten. da bestemmer jeg selv når jeg skal ha det vondt. da kommer det ikke som slag i magen og stikk i hjertet, uten at jeg har rukket å ta på meg rustning. som desperat skjelving og vondt i magen og røde kinn fordi hjernen min nekter å gi slipp. hadde jeg bare kunnet tenke på noe annet. klart å distrahere meg. gjort alt det andre jeg skulle gjort, fornuftige ting som å vaske og rydde og ordne og ringe steder og fikse, istedet for å bli hypnotisert av smerte og nysgjerrighet og selvdestruktivitet.

men jeg klarer ikke.

og derfor blir jeg sittende. time etter time. søke, lete, desperat, livredd, hva er det jeg leter etter?

hvem jeg skal være redd for.

hvem jeg skal legge merke til. passe på. (prøver å bygge en illusjon av kontroll, selv om det ikke er noen verdens ting jeg kan gjøre, annet enn å prøve å ikke skremme deg vekk, prøve å få deg til å forstå at det vi har har jeg aldri sett maken til, at du ikke burde ødelegge det ved å finne noen andre. som dem. de andre. men jeg kan ikke tvinge deg til å forstå. og jeg er livredd for at du aldri kommer å forstå. og det er ingenting jeg kan gjøre med det.)

hvem jeg skulle vært. for tre år siden. for to år siden. for ett år siden. nå. i morgen. nå. i går. nå (det er det samme):

noen å bite seg merke i.

burde

skulle ikke du heller vært sammen med en av disse bloggjentene?

disse jentene som skriver så flott og vent og er vene og vevre og spede og spinkle og fine og slanke og på sparket finner opp en oppskrift på muffins med eple og kanel og ingefær. som liker wes anderson mye mer enn jeg gjør, og siterer filmene hans når det passer seg. som faktisk tegner og skaper ting istedet for å bare prate om det og drømme om det. faktisk skriver fine ting istedet for å prate om det, faktisk har en fin blogg som de oppdaterer med nydelige vintage-bilder og screenshots fra yndlingsfilmer med skuespillerinner som ligner på dem, fine bilder av dem i vintagekjolene sine og rød leppestift som sitter så perfekt. som har fest med sine fire beste venner i badekaret og drikker alkohol jeg ikke engang har hørt om, vennene som er like pene og fine som dem, som alltid smiler og ler på bildene, som ser ut som en blanding av audrey horne og scarlett johansson. med smilehull og mellomrom mellom fortennene. veggene tapetsert med fine lp-covre.

som lager spillelister med musikk du aldri har hørt om, fin popmusikk på svensk som du ikke visste at du gillade engang, som har kjempelangt hår de surrer i en kanelbolle på toppen av hodet og avslører sin solbrune, lange nakke med silkemyk hud som du kan kysse på. som har deltidsjobb på et antikvariat eller en vintagebutikk eller bokhandel, som drømmer om å gi ut en bok og allerede er på god vei, som liker peppermynte og drikker peppermynte-te i fine kopper som de tar utrolig fine bilder av og legger ut på flickr så du blir sjalu på alle som får se hvor flinke og fine de er.

som kjenner folk i london og køben og paris, som ikke er redde for å sykle i trafikk og tråkker avgårde mens de ler, som ikke er redde for å bruke rosa neglelakk, som lager hjemmelaget müsli og spiser den til frokost med yoghurt naturell og honning mens de leser tegneserier, som ikke er så nøye på prinsipper, for selv om de selvsagt bryr seg om miljøet og alt sånt, kjøper økologisk og lager vegetarmat en gang i blant, unner de seg litt av hvert en gang i blant så det ikke blir for strengt, for nytelsesløst, for de er bare easygoing og blide og laidback og coole med digre solbriller og filmstjernesjal rundt hodet, men gråter av og til om natten og kryper sin vevre kropp dekket av en blomsterete 70-talls-nattkjole inntil deg og får lov til å sovne i den varme armkroken din;

skulle du ikke heller vært sammen med en av disse?

fortjener ikke du bedre?

jeg vet du ville kunnet få dem.
jeg forstår ikke hvorfor du velger meg.
jeg tror det er fordi du selv ikke vet hvor bra du er, at du lett ville sjarmert dem med din uskyldige fremtreden, sensuelle stemme og uvørne gitarspill. små lapper i sminkeveskene deres, blant den røde leppestiften og maskaraen og rougen, som er alt de trenger til sin porselenshvite, rene hud.
usynlige tegninger med fingertuppene på ryggradene deres.

jeg vet du kan få dem om du vil.
men du kjenner ikke deg selv.

jeg gruer meg til dagen du blir kjent med deg selv.