sugemerke

"så du mener at du generelt ikke har vært forelska i noen de siste årene, egentlig? at det ikke bare gjelder meg, liksom? men alle?"
"nja ... jeg har bitt meg merke i noen." du svarer megetsigende. med trykk på alle ordene. kanskje mest de fem siste. jeg skjelver innvendig og later som ingenting og prater om noe annet.

måneder senere:
lurer på hvem de er. om du fortsatt tenker på dem. om jeg vet hvem de er. hva du mente. hva det betød. om det ér en av disse bloggerjentene. eller bare noen tilfeldige du har sett på universitetet eller på gata. eller noen du faktisk har snakket med. men du har jo snakket med så få. hvertfall i virkeligheten. ingen jenter på besøk på rommet ditt da vi var romkamerater før. ingen snakk om noen jenter. selv om jeg la ut om alle guttene jeg trodde jeg var forelska i, guttene jeg både bevisst og ubevisst målte opp mot deg.

jeg husker da en av dem var negativ til at vi bodde sammen, at vi var så gode venner. han var sjalu. særlig en kveld da han ville være sammen med meg, og jeg sa jeg ville være med deg. eller at jeg hadde lagt planer med deg, og at det bare skulle være oss to den kvelden. du och jag. ikke få meg til å velge, sa jeg til ham. jeg tror jeg til og med sa til ham at grunnen til at han ikke måtte få meg til å velge var fordi jeg ville valgt deg. jeg angret meg straks etterpå da jeg skjønte at han ble såret. forklarte ham at jeg ikke mente det sånn. innerst inne visste jeg at jeg mente det sånn. jeg visste det veldig godt. at jeg alltid ville valgt deg. selv når du ikke ville valgt, og faktisk ikke valgte,
aktivt lot være å velge,
meg.

så ettersom hjernen min er slik skrudd sammen som den nå engang er, går jeg til verks for å finne ut hvem de er. bretter opp ermene. spisser ører og blyanter. tunger og hjerter. i go to great lengths. i take great pride in my work. ikke at jeg noensinne kommer til å finne det ut. det blir jo bare spekulasjoner så sant jeg ikke utøver inkriminerende handlinger og foretar innbrudd i ditt privatliv og personlige internettpost, noe jeg foreløpig har selvkontroll nok til å klare å avstå fra. foreløpig. så det blir bare spekulasjoner. enda en jente som fremstår som så uutgrunnelig mye mer interessant og vakker og kul enn meg. enda en jente jeg kan frykte og følge med på i hemmelighet. grave i fortiden til. lete etter spor. deg og henne. hvorfor? kanskje mener jeg at du har valgt feil, at jeg helt oppriktig mener at du virkelig burde legge an på henne eller henne eller kanskje henne. rent objektivt er de jo åpenbart mye bedre enn meg, og ville passet bedre sammen med deg, og ville ikke skreket av angst i puta, ikke ville bli helt stille og vri seg i stolen og bli apatisk og bare ville dø fordi hjernen min tegner ekle bilder og perler remse etter remse med ustoppelige tankerekker når du prater om jentene på jobben. du vet ikke hva som er godt for deg. du kjenner jo ikke deg selv. du vet ikke hva du trenger. jeg kjenner deg. jeg vet hva du trenger. og jeg er redd det absolutt ikke er meg.

jeg vil ikke spørre deg. jeg vil jo egentlig ikke vite. jeg vil ikke konfrontere deg med det, fordi jeg vet at det er latterlig, og at svaret ikke vil gavne noen som helst. det er jo ikke noe poeng. for hva så om du bet deg merke i person x eller y? hva så? det er lenge siden. men: alt skjer nå. nå. fortid og fremtid og nåtid er bundet sammen. vår tidsoppfatning kan gå hjem og vugge. kanskje er det derfor det fortsatt plager meg, fordi det for meg er som om det skjer akkurat nå. som om du sitter og sier dette til meg nå. og som om du fortsatt sitter der med hendene i fanget og lar være å velge meg. akkurat nå. nå også.
nå igjen.

kanskje det betyr noe for meg å vite dette nettopp fordi du ikke bet deg merke i meg. nei vel, du var ikke forelska i meg, men du var ikke forelska i noen. var liksom ikke klar for det. hadde kanskje ikke modnet nok enda. hadde det ikke helt bra med deg selv. men du tenkte kanskje litt ekstra på noen. sperret øynene opp og tenkte ditt. og det gjør kanskje vondt å tenke på at du ikke tenkte litt ekstra på meg på den måten. kanskje fordi jeg nettopp var rett foran nesen din. at du, som du har sagt, følte du ikke fortjente min godhet. kanskje fordi jeg var meg. en åpen bok du kunne utenat. like a worn out recording of a favorite song.

kanskje jeg vil lære. hva du liker. være mer som dem. en du biter deg merke i. men det er jo for sent. tre års vennskap. du bet deg ikke merke i meg. ikke på den måten. ikke før du dro langt vekk. nærast er du når du er borte.

men mørket i meg vil pine meg ved forsøke å finne ut av. det mørket som hvisler at du kommer til å finne noen andre. det som sier at det er best å være forberedt.
kanskje jeg leter etter faresignaler. hva jeg burde være obs på. damage control.
kanskje så jeg skal forbinde deg med smerte. så jeg klarer å forlate deg før du får sjansen til å såre meg. det er lettere å håndtere når jeg selv har kontrollen. når jeg selv bestemmer når jeg skal ha det vondt. når jeg påfører meg smerten selv. selv om jeg egentlig ikke vil.

men samtidig vil jeg kanskje. jeg vil ha oversikt. kontroll. ikke dingle i den tynne, røde tråden vi har spunnet gjennom tre år. hjelpesløs. under meg er det ingen sikkerhetsnett. bare enda mere mørke. men på bunnen vil jeg i det minste kjenne bakken under føttene. vite hva jeg har å gjøre med. ensomheten. den kan jeg takle. den kjenner jeg. bestevenner. har vært bestevenner i mye, mye lenger enn tre år. den har alltid vært der for meg. bitt seg fast i meg. uansett hvilken form jeg hadde, hva jeg sa, da jeg nesten ikke sa noenting, da jeg sa alt for masse. ensomheten och jag. langdryg, seig smerte. jeg kan takle den. men ikke ikke den plutselige og akutte smerten du kan påføre meg, eller rettere sagt, jeg tillater meg selv å bli påført. du har makt.

ensomheten skaper ingen forventning, og dermed ingen muligheter for skuffelse og avvsining. dersom jeg er er alene og ikke engang har muligheten til å ville være nær noen, vil jeg dermed slippe avvisningens smerte når du ikke vil være nær. ensomheten er forutsigbar på denne måten. fraværet gjør seg så mye mer bemerket når man vet man kunne vært nær, men ikke er. når du står der og jeg vet jeg kunne beveget meg nærmere, beveger meg nærmere, og du tar ett skritt vekk. å risikere hjertet. å bli såret. de sier at det er verdt det. jeg sier at det er verdt det. men av og til blir jeg usikker. det må jeg innrømme. når smerten er som verst blir jeg usikker. frykten tar nesten overhånd.

hater at jeg er hjelpesløs. hater at du tilsynelatende ikke er det. at jeg, som vanlig og som før, trenger deg mer enn du trenger meg.

så derfor kjemper jeg mot meg selv. mot gleden. mot oss. vil ødelegge. det er kanskje lettere å ha det vondt alene, for da slipper jeg ingen andre til. da er det bare jeg og ensomheten. da bestemmer jeg selv når jeg skal ha det vondt. da kommer det ikke som slag i magen og stikk i hjertet, uten at jeg har rukket å ta på meg rustning. som desperat skjelving og vondt i magen og røde kinn fordi hjernen min nekter å gi slipp. hadde jeg bare kunnet tenke på noe annet. klart å distrahere meg. gjort alt det andre jeg skulle gjort, fornuftige ting som å vaske og rydde og ordne og ringe steder og fikse, istedet for å bli hypnotisert av smerte og nysgjerrighet og selvdestruktivitet.

men jeg klarer ikke.

og derfor blir jeg sittende. time etter time. søke, lete, desperat, livredd, hva er det jeg leter etter?

hvem jeg skal være redd for.

hvem jeg skal legge merke til. passe på. (prøver å bygge en illusjon av kontroll, selv om det ikke er noen verdens ting jeg kan gjøre, annet enn å prøve å ikke skremme deg vekk, prøve å få deg til å forstå at det vi har har jeg aldri sett maken til, at du ikke burde ødelegge det ved å finne noen andre. som dem. de andre. men jeg kan ikke tvinge deg til å forstå. og jeg er livredd for at du aldri kommer å forstå. og det er ingenting jeg kan gjøre med det.)

hvem jeg skulle vært. for tre år siden. for to år siden. for ett år siden. nå. i morgen. nå. i går. nå (det er det samme):

noen å bite seg merke i.

burde

skulle ikke du heller vært sammen med en av disse bloggjentene?

disse jentene som skriver så flott og vent og er vene og vevre og spede og spinkle og fine og slanke og på sparket finner opp en oppskrift på muffins med eple og kanel og ingefær. som liker wes anderson mye mer enn jeg gjør, og siterer filmene hans når det passer seg. som faktisk tegner og skaper ting istedet for å bare prate om det og drømme om det. faktisk skriver fine ting istedet for å prate om det, faktisk har en fin blogg som de oppdaterer med nydelige vintage-bilder og screenshots fra yndlingsfilmer med skuespillerinner som ligner på dem, fine bilder av dem i vintagekjolene sine og rød leppestift som sitter så perfekt. som har fest med sine fire beste venner i badekaret og drikker alkohol jeg ikke engang har hørt om, vennene som er like pene og fine som dem, som alltid smiler og ler på bildene, som ser ut som en blanding av audrey horne og scarlett johansson. med smilehull og mellomrom mellom fortennene. veggene tapetsert med fine lp-covre.

som lager spillelister med musikk du aldri har hørt om, fin popmusikk på svensk som du ikke visste at du gillade engang, som har kjempelangt hår de surrer i en kanelbolle på toppen av hodet og avslører sin solbrune, lange nakke med silkemyk hud som du kan kysse på. som har deltidsjobb på et antikvariat eller en vintagebutikk eller bokhandel, som drømmer om å gi ut en bok og allerede er på god vei, som liker peppermynte og drikker peppermynte-te i fine kopper som de tar utrolig fine bilder av og legger ut på flickr så du blir sjalu på alle som får se hvor flinke og fine de er.

som kjenner folk i london og køben og paris, som ikke er redde for å sykle i trafikk og tråkker avgårde mens de ler, som ikke er redde for å bruke rosa neglelakk, som lager hjemmelaget müsli og spiser den til frokost med yoghurt naturell og honning mens de leser tegneserier, som ikke er så nøye på prinsipper, for selv om de selvsagt bryr seg om miljøet og alt sånt, kjøper økologisk og lager vegetarmat en gang i blant, unner de seg litt av hvert en gang i blant så det ikke blir for strengt, for nytelsesløst, for de er bare easygoing og blide og laidback og coole med digre solbriller og filmstjernesjal rundt hodet, men gråter av og til om natten og kryper sin vevre kropp dekket av en blomsterete 70-talls-nattkjole inntil deg og får lov til å sovne i den varme armkroken din;

skulle du ikke heller vært sammen med en av disse?

fortjener ikke du bedre?

jeg vet du ville kunnet få dem.
jeg forstår ikke hvorfor du velger meg.
jeg tror det er fordi du selv ikke vet hvor bra du er, at du lett ville sjarmert dem med din uskyldige fremtreden, sensuelle stemme og uvørne gitarspill. små lapper i sminkeveskene deres, blant den røde leppestiften og maskaraen og rougen, som er alt de trenger til sin porselenshvite, rene hud.
usynlige tegninger med fingertuppene på ryggradene deres.

jeg vet du kan få dem om du vil.
men du kjenner ikke deg selv.

jeg gruer meg til dagen du blir kjent med deg selv.