“The problem with having an open mind, of course, is that people will insist on coming along and putting things in it.”
― Terry Pratchett
i ordets rette forstand har jeg et veldig åpent sinn. jeg er veldig skeptisk og kritisk og vitenskapelig av meg, så jeg mener ikke at jeg er åpen for spiritualitet og romvesener og slikt. det jeg mener er:
hjernen min er et åpent, goldt og bart landskap, fritt for ujevnheter, stener og trær å gjemme seg under. det vokser ikke noe der. det er ikke fruktbart. det er kanskje fordi grunnen er brent, det er bare aske igjen. mye har falt. asteroider, raketter og atombomber. sprengt vekk alt av liv. det er et under at min vesle planet av en hjerne i det hele tatt fortsatt eksisterer, at den ikke har blitt sprengt i fillebiter, eller i det minste skjøvet ut av banen sin, kræsjet inn i en supernova eller noe. dundret hvileløst og målløst gjennom universet for all eternity.
derfor er det veldig lett for omtrent hvem som helst å kaste fra seg omtrent hva som helst i dette landskapet, og det vil stupe rett ned på min hjerne og mest sannsynlig aldri forsvinne. mental forsøpling. det finnes nemlig ingen forsvarsmekanisme i hjernen, ingen usynlige skjold, ingen fotsoldater som febrilsk fekter med sine sverd for å i det minste holde fremmedlegemene på en armlengdes avstand. ingen frivillige søppelplukkere. aller helst vil de havne i en trang avgrunn og sitte fast der. råtne.
alt fra et enkelt ord til idéer og tanker, små snutter av øyeblikk jeg ikke har vært tilstede i engang, men som fortelles til meg, visualiserers av meg -- og blir der. til de straks råtner og dør.
i dette landskapet hersker derfor spøkelser og levende døde. de livaktigste bilder og lyder fra hendelser, som oftest de jeg ønsker jeg ikke hadde opplevd eller hørt om. noen har funnet sted, andre ikke. (enda.) bilder av noe jeg har blitt fortalt, kanskje til og med bare i forbifarten -- scener som blir spilt om og om igjen av sjelløse skall, marionetter som styrer seg selv. de representerer som oftest noen jeg kjenner -- eller har kjent en gang i tiden. eller kanskje noen jeg enda ikke kjenner. ansiktsløse dukker som ofte spiller rollen "sjarmerende pike som stjeler prinsen". dukker med kjente fjes som sier de samme frasene om og om igjen. eller dukker som utspiller en scene jeg vet har funnet sted, men som jeg ikke vil forestille meg for alt i verden.
akkurat nå er en av bildene som trenger seg på et resultat av en bit informasjon hjernen min ble påprakket i påsken. min mor fant det for godt å meget tydelig hinte til, og deretter like greit avsløre, at min far har vært utro i de siste syv årene. mens han har vært i utlandet. på reiser. mens hun har vært hjemme. jeg bodde hjemme i et par av disse årene.
min far har alltid vært en opptatt mann. forretningsreiser i hytt og gevær ganske ofte, ukesvis av gangen. han var ikke så veldig tilgjengelig da han var hjemme, heller. sene kvelder, spiste sjelden middag med oss andre. så på tv, svarte sjelden på tiltale. jeg husker ærlig talt ikke stort mer. husker mammas konstante nedrakking av ham, som jeg forstår så mye bedre nå fordi jeg merker de samme tendensene, og her er det jeg har kommet frem til:
når man er så innmari glad i noen, så glad at det gjør vondt, blir man kanskje desperat etter å redusere smerten. en måte å gjøre dette på er å prøve å overbevise seg selv om at personen man er sammen med, objektet for ens sinnssyke kjærlighet, kanskje ikke er så stas likevel. kanskje han faktisk er litt teit. er han ikke ganske irriterende, egentlig? jo. vi sier dét. da kan man endelig puste ut litt, for det er ikke så farlig om han forlater en likevel. er ikke så farlig om han avviser deg, for hvem er vel interessert i oppmerksomhet fra en tulling som ham?
en av holdepunktene for at jeg var tilgivende ovenfor min far var at han i det minste var snill. han ville i det minste aldri gjøre noen fortred. ville aldri løyet for mamma, ville aldri vært utro. ikke pappa. derfor holdt jeg med ham da mamma konstant maste på ham og sukket og stønnet og bar seg over ham. syntes synd på ham når han kom sliten hjem fra utenlandsreiser. fordi pappaen min var jo så snill.
men nå er alt annerledes. jeg trodde jeg kjente visse mennesketyper og hva de var i stand til. trodde jeg ville oppdaget det og innsett det hvis pappa var utro. innbiller meg at jeg vil gjøre det samme om han jeg elsker er likedan. men jeg tok feil. og jeg tar kanskje også feil fremdeles. jeg syns mamma tar feil når hun gir ham sjanser og han mener han har innsett hva for en drittsekk han har vært, at han ikke har klart å sette pris på de små og nære ting -- inkludert sine barn -- og jeg vet at hun gjør det mest fordi hun ikke orker å skille seg, ikke tror at hun vil klare å finne noen andre som elsker henne. spesielt ikke etter den enorme selvtillitsknekken hun har fått nå.
jeg klarer ikke la være tenke på det. se det for meg. trekke linjer og paralleller til mitt eget liv, mine egne relasjoner.
alt er annerledes.
fordi min snille pappa har vært utro mot mamma i de siste syv år.
