undre. be.

av og til blir alt for mye. du blir for mye. det er ikke noe negativt; tvert imot. du er bare så bra at det begynner å gjøre vondt inni meg.

når du spiller gitar. når jeg ser på bildene du tatt. bilder av tingene du har skapt med de deilige hendene dine. bilder av tilfeldige saker som avslører hvor vakker hjernen din er som legger merke til det og vil ta vare på det. når du setter på musikk du elsker og slipper deg løs til den.

da gjør det først godt inni meg, men så vokser følelsen og tar for mye plass. hjertet dunker så hardt at det smeller i blodårekorridorene. smilet sprekker opp kinnene mine, blir til en kniv som deler dem opp. gledeshvinene blir for skingrende og skjærer seg gjennom trommehinnene våre.

leken går for langt. "gi dere før noen blir skadet," sier de voksne. men jeg gir meg ikke. kjører i 300 km/t. har ingen bremser. eller har dem kanskje, men finner dem ikke. vil ikke finne dem.

og det er da det begynner å brenne i meg av forakt. når alt eskalerer. først forstår jeg det ikke, hvorfor jeg tenker så mange stygge ting om deg der du står og bare er vakker. så innser jeg at det er fordi jeg forakter meg selv for å ha falt så dypt for deg. at jeg forsøker å beskytte meg selv ved å devaluere deg. forsvarsmekanisme. overlevelse. forakten kommer fordi jeg tenker at du er for bra for meg, at jeg ikke fortjener deg, og blir nesten sint på deg fordi du ikke innser dette. syns synd på deg som utsetter deg selv for meg.

forakten svir fordi jeg tenker at jeg hater hvor hjelpesløs jeg tilsynelatende er sammen med deg, hvor svak jeg er for deg, hvor lite jeg klarer å styre meg i nærheten av deg.

og den brenner fordi jeg innser hvor lite hjelpesløs og svak du er for meg. av erfaring vet jeg at det er farlig. uungåelig smerte. er det verdt det? er det?

det er så uutholdelig vondt å være den som beundrer deg så veldig latterlig masse, og kjenne på vissheten om hvor lite du beundrer meg og mine talenter og ferdigheter på det vi har til felles, men som vi fremdeles er så forskjellige i. vissheten om hvor lite du trenger min bekreftelse. at det er viktigere for deg at fremmede på nett beundrer deg enn at jeg beundrer deg.

det paradoksale og ironiske er at jeg ikke kan eller vil gjøre noe med det. jeg er alt for svak for deg. jeg vil så gjerne være med deg. mer enn du vil være med meg. trenger deg ganske mye mer enn du trenger meg. tror jeg.

vet jeg innerst inne.